Pierre Bonnard: En mester i lys og farge

Maleriet som følelse og stemning

Pierre Bonnard (1867–1947) regnes som en av de store franske klassikerne i første halvdel av 1900-tallet. Hans kunst er umiddelbart tilgjengelig: paradisaktige hager, intime interiørscener, fargesterke stilleben og livlige gatescener har begeistret publikum verden over. Maleriene hans krever ingen forkunnskaper i kunsthistorie for å oppleves, men ser man nærmere, blir det tydelig hvor viktig han var for utviklingen av maleriet.

Bonnard utviklet en unik fargestruktur der fargeflater glir over i hverandre og skaper skimrende, vibrerende overflater. Han eksperimenterte med lys, komposisjon og fargeklanger på en måte som gjorde at fargen i seg selv ble et selvstendig kunstnerisk uttrykk.

Fra Nabis til moderne kunst

Bonnard var et grunnleggende medlem av kunstnergruppen Nabis (1888–1900), en avantgardistisk bevegelse som søkte å forene maleri, design og anvendt kunst. Gruppen, som inkluderte Édouard Vuillard, Paul Sérusier og Maurice Denis, var inspirert av Paul Gauguins forenklede former og rike farger.

Nabis-malerne ønsket å skape kunst som var mer enn en etterligning av naturen. De arbeidet med flate, ornamentale komposisjoner inspirert av japanske tresnitt og brukte farge og form til å formidle følelser snarere enn å skape realistiske avbildninger. Bonnards kunst ble sterkt påvirket av denne tilnærmingen, og han videreutviklet disse ideene gjennom hele sin karriere.

Farge som uttrykk

For Bonnard var farge det viktigste kunstneriske elementet. Han brukte den ikke bare for å gjengi lys og skygge, men for å uttrykke stemninger og følelser. Med sin harmoniske fargebruk, karakteristiske flate komposisjoner og sans for detaljer skapte han bilder som oppleves som varme, poetiske og sansemettede.

I likhet med impresjonistene malte malte også han lysgjennomstrømmede landskap., men han gikk lenger – fargen fikk en egenverdi som ikke var avhengig av den ytre virkeligheten. Perspektiv var mindre viktig enn egne følelser og stemningen, og Bonnard brukte ofte ublandede, intense farger for å skape en vibrerende overflate som er så typisk for sin kunst.

Intime rom og subjektive synsvinkler

Bonnard malte alltid ut fra minnet, aldri direkte etter modell. Han skildret intime rom, ofte med sin kone Marthe som motiv, men komposisjonene hans var uvanlige: Figurene plasseres i ytterkantene, sentrum av bildet kan være tomt, og betrakteren trekkes inn i et drømmeaktig univers.

På overflaten virker bildene idylliske og rolige, men de inneholder ofte en skjult symbolikk. Hans hager er ikke bare vakre, men også metaforer for paradis. De lysfylte interiørene har ofte en

underliggende melankoli. Bonnards kunst var en del av intimismen, en retning som fokuserte på de nære, hverdagslige øyeblikkene.

Veien mot modernismen

Selv om Bonnard regnes som postimpresjonist, utviklet han seg mot en mer ekspressiv malemåte. Hans særegne bruk av farge, lys og komposisjon gjorde ham til en av de viktigste representanter for modernismen.

Hans malerier ble en bro mellom impresjonismen og den abstrakte kunsten som utviklet seg etter andre verdenskrig. Med sin kolorisme og sin evne til å skape rom og dybde gjennom farger alene, banet han vei for en rekke kunstnere i det 20. århundre. Mange av dem er med i utstillingen.

Foto: National Gallery of Art. Nude in an Interior. 1935.

Utstillingen Bonnard og Norden på Lillehammer Kunstmuseum gir et unikt innblikk i Pierre Bonnards kunstnerskap. Her kan du oppleve hans sanselige farger, intime interiørscener og stemningsfulle landskap – og selv få et inntrykk av hvorfor han regnes som en av kunsthistoriens store mestre.