Et utålmodig begjær

I utstillingen blir du kjent med norsk kunsthåndverk fra perioden 1974–2000. Her vises verk som lenge har ligget i skyggen – noen glemt, andre aldri vist. Arbeidene fremstår fortsatt kunstnerisk aktuelle og bidrar til å utvide forståelsen av hva kunsthåndverk kan være.
Tittelen er inspirert av tekstilkunstner Gro Jessen, som i 1981 beskrev drivkraften i det nye kunsthåndverket som vokste frem på 1970-tallet: en utålmodig vilje til endring, et begjær etter kunstnerisk frihet og behovet for et eget rom.

Hva utstillingen viser

Utstillingen viser 68 verk av 39 kunstnere, hovedsakelig laget mellom 1974 og 2000. Den eldste kunstneren er født i 1923, de yngste i 1961. Flertallet tilhører 1940- og 50-tallsgenerasjonen. 28 av kunstnerne lever fortsatt.
Det er et bevisst subjektivt utvalg som bygger på mine erfaringer fra feltet. Utvalget er gjort gjennom søk i museer og private samlinger. Det er variasjon i materialer, teknikker, uttrykk, alder, geografi og kjønn. Flere betydningsfulle kunstnere er ikke med, enten av praktiske grunner eller fordi verkene deres allerede er hyppig vist. 

Fornyelse av bruksting og funksjon

Etter 1975 tok interessen for bruksting nye retninger. Det ble fortsatt laget kopper, kar, skjerf, skjorter og smykker, men ideen om funksjon ble utfordret. Kunsthåndverkerne utforsket materialenes muligheter og lekte med historiske forbilder. 
Resultatet var objekter som kunne være både bruksgjenstander og kunstneriske utsagn, der referanser til brukshistorien kunne være like viktige som den faktiske bruken.

Nærere kontakt med publikum

Verkstedutsalgene fikk stor betydning som møteplass. Her kunne kunsthåndverkere forklare prosesser og materialvalg direkte til publikum. Det skapte en nærere kontakt mellom kunsthåndverker og publikum, i en brukskunsttradisjon der funksjon og praktiske hensyn lenge hadde vært det viktigste.

Kunstpolitikk og nye muligheter

Kunstneraksjonen på 1970-tallet og endringer i kunstpolitikken skapte større handlingsrom for kunsthåndverket. Flere utstillingsmuligheter, styrkede ordninger for kunst i offentlig rom og økt stipendtilgang gjorde det mulig å arbeide i nye formater – ofte uten mål om privat salg. Samarbeid med arkitekter og oppdragsgivere førte til store stedsrelaterte verk og materialkonstruksjoner. Mange vekslet uanstrengt mellom bruksting, mer skulpturelle objekter og installasjoner som fylte hele rommet. Mellom tydelig politiske verk og verk som utforsket form og materiale.

«Workmanship of risk»

Miljøet var tett og preget av diskusjon og gjensidig påvirkning. Teoretiker David Pyes begrep «workmanship of risk» beskriver mye av denne praksisen: håndverk der utfallet ikke er helt kontrollert, og risiko og usikkerhet er en del av prosessen. Det sto i kontrast til mer tradisjonelle og forutsigbare arbeidsmåter.

Tekstilkunst i brytningstid

Flere tekstilkunstnere som den gang identifiserte seg som kunsthåndverkere – nettopp fordi materiale og prosess sto så sentralt – kan i dag befinne seg både i kunsthåndverks- og billedkunstfeltet.

Stofftrykkeren Gro Jessen (1938–2003) hadde en tydelig stemme i tidsskrift og seminarer med sitt brennende engasjement og sin originale formuleringsevne. Hennes tidligere student, Bente Sætrang (f. 1946), tok stripemotiv fra tekstiltradisjoner verden over inn i sitt arbeid med metervarer. Dette var stoff med gjentakende mønster i lengder som kunne klippes opp etter ønske fra kunden. Metervare, også sydd opp til klær, ble et vanlig format for mange stofftrykkere. Samtidig arbeidet de også i billedformater, som Sætrang.