Mellom tradisjon og opprør – kunsthåndverkere i et nytt landskap

Enkelte kunstnere gikk i direkte opposisjon til brukskunstbevegelsen, andre hentet kraft fra folkekunst og førindustrielle teknikker. Sammen har de formet et nytt kunstnerisk landskap.

Keramikk som motstand og mulighet

Odd og Kari Gjerstad (1923–2014 og 1925–2022) var i opposisjon mot brukskunstbevegelsen helt fra de etablerte eget verksted utenfor Bergen rundt 1950. Her utviklet de både bruksting og skulpturelle objekter i leire, og verkstedet ble over tid et viktig samlingspunkt for unge keramikere.

En av disse var Svein Thingnes (f. 1940), som senere ble kjent for sitt surrealistiske uttrykk – et resultat av uredd eksperimentering med materialer og brenneteknikker.
Yngvild Fagerheim (f. 1942) var tidlig ute med å ta opp politiske temaer i keramikk. Hennes verk Olja Nordmann fra 1976, fremstår fortsatt aktuelt.
Kirsten Øverås (1953–1985) lot seg inspirere både av Gjerstad og av utenlandske gjestelærere ved Statens kunsthåndverksskole. Med sine tekanner fra rundt 1980 knyttes hun til den sterke steingodstradisjonen i Bergen på 1970-tallet.

Smykker – små opprør

Konrad Mehus (f. 1941), utdannet gullsmed, er en av dem som tydelig utfordret konvensjonene på smykkefeltet. Serien Sølv er tradisjon fra tidlig på 1970-tallet markerer et klart brudd med etablerte normer. Mehus og flere andre tok i bruk nye materialer og utviklet former som bare delvis lot seg bære på kroppen. Smykkene ble nærmest små skulpturer og flyttet smykkekunsten inn i kunstrommet – med humor, alvor og tydelig vilje til å sprenge grenser.

Glass, folkekunst og nye rytmer

Glasskunsten utviklet seg på egne premisser, til tross for manglende formell norsk utdanning. Mange kom fra yrkesskoler, særlig i Sverige. Ulla-Mari Brantenberg (f. 1947) fikk stor betydning da hun i 1978 tok initiativ til den første studioglasshytten i Norge. Hun utviklet en produksjon av individuelle, ekspressive drikkeglass, og arbeidet senere også med skulpturelle objekter og installasjoner.

Folkekunst og førindustrielle teknikker var viktige inspirasjonskilder for flere kunstnere. Båtrye (1982) av Aslaug Juliussen (f. 1953) viser til tradisjonen med dobbeltsidige, vevde tepper som skulle holde fiskere varme i åpne båter. Finn Alsos (1946–2015) hentet impulser fra østeuropeisk folkekunst i flisene han laget til en rekke offentlige utsmykninger. Ved å arbeide med samme flisestørrelse over lang tid kunne han stadig sette sammen nye motiver – en metode med dype røtter i keramisk flisehistorie.

Ornament, mønster og form

Folkekunsten var også et viktig forbilde for en ny generasjon trekunstnere. Mange av dem var utdannet innen møbeldesign, men valgte kunstneriske uttrykk fremfor ren funksjon. Blant dem er Liv Mildred Gjernes (f. 1954), som kombinerer ornament, formglede og volum på måter som peker like mye mot skulptur som mot møbel.
På tvers av materialer er interessen for ornament, mønster og rytme tydelig. Disse kvalitetene springer ofte ut av håndverkets manuelle prosesser – veving, trykking, bygging, hamring – og kommer til uttrykk i overflater, repetisjoner og strukturer.

En solid faglig grunnmur

Samlet viser disse kunstnerskapene hvordan nye finansieringsordninger, flere visningsmuligheter og økt internasjonal kontakt ga kunsthåndverket et nytt handlingsrom.
Et utålmodig begjær viser utviklingen i sin helhet: møtet mellom tradisjon og opprør, mellom bruk og idé, mellom det kroppsnære og det monumentale. Slik peker utstillingen både bakover – mot en særdeles fruktbar periode i norsk kunsthåndverk – og fremover, mot de generasjonene som bygger videre på grunnlaget som ble lagt.

Lisbet Dæhlin (1922–2012), Mugge på vegg / Jug on Wall, 1988 © Lisbeth Dæhlin / BONO 2025 Lisbet Dæhlin (1922–2012), Mugge / Jug, 1980 Nasjonalmuseet / The National Museum  © Lisbeth Dæhlin / BONO 2025  Beth Wyller (1947–) Hus / House, 1989 © Beth Wyller / BONO 2025. Foto: Camilla Damgård / Lillehammer Kunstmuseum