Hva er det jeg ser?
Kunstneren Andreas Eriksson er aktuell med ny utstilling på Lillehammer Kunstmuseum. Han har et tydelig barndomsminne han ofte kommer tilbake til, og som ligger til grunn for flere av hans arbeider.
Av konservator NMF Cecilie Skeide ved Lillehammer Kunstmuseum
Å miste romoppfattelsen
I barndomsminnet er han ute en vinterdag i sterkt lys og det hvite blir altoverskyggende: «Jeg ser på en snøhaug og plutselig mister jeg romoppfattelsen, slik at det blir som om «er det her et fjell langt borte, eller er det nært meg?». Denne opplevelsen har gitt betydelig innvirkning på hans kunst, og i hans utstilling «Huset luter, men gardinene henger rett» på Lillehammer Kunstmuseum, tematiseres vår opplevelse av det vi ser eller tror vi ser, på flere måter.
Samlet på døde fugler
En periode samlet Eriksson på døde fugler som hadde mistet livet i et ublidt møte med vindusrutene rundt atelieret. Fuglene hadde sett en speiling av naturlandskapet i glasset og feiltolket omgivelsene. Tittelen på de bronsestøpte fuglene er Content is a Glimpse og er hentet fra den amerikanske maleren Willem de Kooning (1904-1997). Tittelen tematiserer spørsmål knyttet til persepsjon; et øyeblikk, foran et maleri, kan man fange et glimt av et mulig meningsbærende innhold.
Perspektivet utfordres
I utstillingen danner tekstilinstallasjoner med vevde «vinduer» til sammen inntrykk av et hus. Normalt vil vegger være det bærende uttrykket av et hus, men nå er det imidlertid fragmentene, «hullene» i veggene, som skaper fortellingen og vi må fylle ut. Det samme gjelder de små bronseskulpturene kalt Molehills som er inspirert av rent fysiske jordhauger muldvarper har gravd opp rundt kunstnerens atelier i Sverige. Jordhaugene er etterlatte spor etter en aktivitet som foregår under bakken og på mange måter er derfor Molehills et todelt verk. Det består av noe vi kan se, og noe vi ikke kan se, noe vi kun kan forestille oss.
Utfordrer til refleksjon
I møte med disse forunderlige mørke, knudrete illusoriske muldvarphaugene er det nesten umulig ikke å begynne å reflektere over hva som ligger under føttene våre, hva slags nettverk av underjordiske ganger det er vi står på – og ikke minst: Hvordan ser dyret ut? Vi må selv bruke vår fantasi og forestillingsevne til å fullføre verket.
Foto: Julie Hrncirova / Abrakadabra
