Bli kjent med Henrik Vibskov

Hvordan får han ideene og hvorfor for er modellene hans så ulike? Bli bedre kjent med den danske kunstneren og motedesigneren som i høst inntar Lillehammer Kunstmuseum med utstillingen (PLEASE!) CLEAN UP, HONEY.

Av Cecilie Skeide / Lillehammer Kunstmuseum

Henrik Vibskov, du beveger deg inn i mange ulike felt fra visuell kunst til mote, design, scenografi og ballett. Hva er din hovedstyrke?

Jeg har laget mange ting fra musikk som utgangspunkt, mote og scenografi, kostymer til balletter og objekter. Kanskje min hovedstyrke ligger i tekstil,  både brukt som 3D arkitektur til kroppen og som objekter, men også til å skape rom. 

Fra "The Radish Arm Charm" i 2019.

I hvor stor grad henter du inspirasjon fra visuell kunst? 

Jeg henter inspirasjon fra alle mulige slags media, ikke nødvendigvis kun fra visuell kunst. Det kan være noe jeg forsøker å forestille meg som drømmeaktige fenomener og veldig mye fra musikk.

Det kan også være mer obskure spørsmål omkring hvordan vi mennesker beveger oss og betrakter verden, hva som skjer rundt oss, både politisk og kulturmessig, og hvordan vi lever – hele tiden i bevegelse.

I 1998 – 2001 studerte du ved Central St Martins i London. Hvordan har det påvirket deg?

Miljøet besto av rundt 30 nasjonaliteter og kulturer både fra Asia, USA, Sør-Amerika og Europa.  Det har vært avgjørende for meg å være del av et internasjonalt miljø.

St Martins var videre veldig konseptpreget. Hele tiden skulle man svare hvorfor: Hvorfor akkurat den den fargen, hvorfor den historien, hvorfor den formen osv. Det tror jeg har preget meg veldig mye – helt fremt til i dag. Hele tiden å skulle fortelle, forsvare og å skape en historiefortelling.

Miljøet var ganske hardt. Det var en "Hollywood-hall of fame-følelse" med bilder av berømte personer overalt, fra Sex Pistols til Sade og McCartney til noen store motenavn. Skolen har mange elever og det er kun 10-15 prosent som blir plukket ut til presseshow. 

Fra showet "The Kitchen Of The Non Existent" i 2017.

Hvordan skaper du dine catwalks med sine spesielle og assosiasjonsrike titler? Kommer tittelen først?

Det er ikke alltid en tittel kommer først, det kan være en farge, en idé, noen tanker, en inspirerende form, en historie eller et eller annet som skjedde under siste show.

Ofte bruker jeg tre ulike historier som smelter sammen, men de har gjerne utgangpunkt i helt forskjellige spørsmål. Alle fuglene vi skal henge opp i den store salen i Lillehammer Kunstmuseum, kommer faktisk fra noe som startet med et begravelseskonsept.

Ta for eksempel ulike lands begravelsesritualer satt sammen med slakterier – som også har med død å gjøre – til en spesifikk tradisjon i Guatemala der man sender noen veldig fargerike drager opp når man blir begravet. Jeg ble inspirert av de "begravelsesdragene", så forvandlet de seg til å bli noen fugler som hang med hodet ned som i et slakteri – så til slutt ble de til noen "dragefugler". 

Flere av dine prosjekter tematiserer tidsbegrepet – sist i videoen "The Sun Will Shine on the Assembly Line" hvor modellen i første scene stempler inn for arbeidsdagen. Hvorfor er du så opptatt av tid?

Tid er viktig. Det handler om lys og mørke, og om hvordan vi lever. Vi operer hele tiden i et system av tid.

Tid er helt essensielt for oss, men har også vært det før klokken fantes, da ut fra begrep om solen, mørke og månen. Tid er sammen med mat og væske de livsviktige ting for oss mennesker.

Alle dine videoer og catwalks gjennomsyres av ulik type musikk, som preger opplevelsen fra en følelse av eksistensielt ubehag til feststemning. Kan du si noe om valg av lyd?

Siden jeg var ti år har jeg holdt mye på med lyd. Jeg fikk et trommesett fra min bror og søster. Det ga en intro til det mest basale menneske-instrument – kanskje et av de første instrumenter på jord. Hvor man kunne sitte i en hule å slå på en sten å skape en form for rytme som man kanskje kan kalle en komposisjon.

Lyd er også viktig i kombinasjon med det visuelle. Det kan være kjedelig å gå på en konsert uten at det er noe visuelt, hvis man ikke kan se noe, hvis det er helt mørkt. Men motsatt vil det også være kjedelig å være på et moteshow uten lydopplevelse.

Vi eksperimenterer mye med lys, om hvordan det kan skape stemning og rammer fra det lette til det dystre. Man kan på samme måte leke med kontraster ved å spille noe langsomt mens man venter og så når showet begynner endres lyden til hurtig rytme – eller omvendt.

The Horse Power Take Away. Foto: Maria & Louise Thornfeldt

Dine modeller er sjelden stereotypiske og de er i ulike aldre. Hva er grunnen til det?

Jeg er selv med i utvelgelsen av modellene. Det er utrolig viktig å få frem en ulikhet i hvordan de fremstår. Det har vært gjennomgående for meg fra dag én.

For 20 år siden, da jeg hadde mitt avgangsshow ved St Martins, var det også blandede hudfarger, kjønn, identiteter og aldre – alle preget av ulike briller, make up og hårfrisyre. Differansen har vært enormt viktig, og er det kanskje enda mer i dag. Modellene skal på et vis avspeile samfunnet.

Du har arbeidet med mange institusjoner verden over slik som Paris Fashion Week, kunstgallerier, museer, opera/ballett og teaterhus. Hvordan er det å forholde seg til så ulike systemer og publikumsgrupper?

Man må forholde seg litt annerledes til for eksempel ballett og opera enn til mote. Det er en helt annen funksjonalitet i klesplagget. Tilskueren er tett på i moten, han eller hun skal selv bruke plagget.

I kostymeavdelingen er betrakteren minst ti meter unna, og da kan man lage ting som vedkommende ikke ser og som ikke ville være brukervennlige.

Vi må også ta hensyn til om en kropp skal danse eller synge opera.

Til slutt er det umulig å ikke nevne deg og farger. Din siste bokutgivelse i tre bind preges av sterke, mettede farger. Klærne dine er rike på spennende fargekombinasjoner. Den intense selvlysende grønnfargen i videoen "A Crisp Layer of Madness" (2021) sitter fortsatt på netthinnen. Hvordan finner du fargene? I naturen på ski, i drømmene eller i gatemoten?

Selvfølgelig megamye på ski! Og i drømmene! Neida.

For åtte år siden laget jeg en bok som var inndelt i farger. Da oppdaget jeg at det var et tydelig mønster i mine valg. Jeg hadde brukt mer eller mindre de samme fargene heletiden; rødt, rosa, oransje, litt gult, rustbrunt, mint, svart, men ikke mye blått. På slutten av arbeidet med boken kan jeg huske at vi var på vei til Seattle og bestemte at alle neste prosjekter skulle være blå, for vi manglet blått i boken!

Det ble faktisk en guideline for hvordan jeg skulle operere med farger. Men jeg fant altså ut at jeg stort sett holder meg til de samme åtte-ti fargene, og at en gang iblant kommer det inn en ny.

Henrik Vibskov i installasjonen "The Repetitive Clean".